Stig og Ragna fant seg selv ensomme på gruppe Rød torsdag morgen, med kun en gjestevisitt av Sissel. Hvor var resten av Hip-Rød? Hadde de uredde sviktet oss? Heldigvis kom Mari kun et par minutter for seint, og gruppa var iallefall over femti prosent. Stine og Dagfinn valgte klokt nok å ikke trosse kroppens signaler og holdt seg hjemme. Å spise lollo-salat er ikke til å spøke med (det er Stigs og min teori - sjekk Mattilsynet her.)
Til tross for en amputert gruppe gav Hip-Rød alt gjennom dagen, både i Legomann-øvelsen og refleksjonene etterpå. Ragna gjorde seg opp enkelte tanker når det gjaldt Legomannen:
Ettersom jeg har vært med på denne øvelsen tidligere, visste jeg hva som kom - og jeg visste at vi hadde dårlig tid. Mitt dessverre godt utviklede konkurranse-instinkt inntrådte også med relativt stor styrke. (I Legomannen får man utdelt legobrikker og skal bygge en identisk Legomann som den som ligger bak en vegg eller et bord. It's a fast game!). Øvelsen gir en sjanse til å se hvordan gruppedynamikken fungerer og hvordan man snakker sammen. I vårt tilfelle gjorde det nok utslag at vi bare var tre stykker som faktisk bygget modellen, vi tok kjapt avgjørelsen at vi skulle bygge hvert vårt område på figuren og så bare sjekke alt etterpå. Det er en tankevekker at vi snakket såpass lite under selve byggingen, noe Lisbeth gjorde oss oppmerksomme på etterpå. Jeg liker ikke tanken på at jeg lar konkurransen styre foran det å skulle være en god lagspiller. Gjør legomannen at man blir til EGOmannen?

På grunn av en noe forhastet beslutning om å prøve å bli ferdig fortest mulig (det tar jeg på min kappe) kom vi "bare" på tredjeplass. Plasseringen i seg selv var ikke så viktig, men kunne vi gjort noe annerledes? Kunne jeg latt være å irritere meg over at ikke alle LØP bort til bordet for å komme fortest mulig i gang? Kan ting løses på en bedre måte hvis man ikke bare sier "sånn gjør vi det!" og prøver å være den aller kjappeste kniven i skuffa?
(OK, da. Sykt bittert at vi bare ble nummer tre.)




